Idrett, kultur
og samfunn
Verdens
idrettshistorie
Norsk
idrettshistorie
Organisering
og finansiering
Olympiske
leker
Oppgaver og
konkurranser

Sosiale konflikter og samhold

I 1910 ble Norges Riksforbund for Idræt dannet som en "paraplyorganisasjon" for særforbundene. Også Centralforeningen ble med, men den så det fortsatt som sin oppgave å arbeide for allsidig idrett i den hensikt å styrke forsvarsevnen og forbedre folkehelsen. Særidrettene vokste sterkt, først og fremst i byene, Centralforeningen stod sterkere i bygdene. Johan Martens var den første formannen i Riksforbundet, og han hadde stor sympati for tankene til Centralforeningen, noe som blant annet kom til uttrykk ved at han gikk imot at Norge skulle delta i OL, selv om landet hadde vært med fra 1900 i Paris. En egen OL-komitÚ ble likevel opprettet i 1912, og etterfølgeren, Johan Sverre, var av en annen oppfatning enn Martens. Fra 1914 var det en klar tendens til at særforbundenes holdninger var toneangivende: idrett for idrettens egen skyld.

Riksforbundet levde videre med denne splittelsen, og Centralforeningen fikk støtte i Stortinget, som oppnevnte en egen kommisjon, og denne kommisjonen foreslo at representanter fra distriktene - ikke særforbundene - skulle ha flertall på Riksforbundets ting. Denne tanken ble avvist på idrettstinget i 1919, der det ble vedtatt at alle som skulle være med i organisert idrett, måtte være medlemmer av et særforbund, samtidig som organisasjonen endret navn til Norges Landsforbund for Idrett. Norsk idrett var, iallfall for noen år, samlet i Ún organisasjon, samtidig som Centralforeningen hadde utspilt sin rolle.

Framvekst av norsk industri - og dermed også en arbeiderklasse - hadde startet rundt midten av 1800-tallet, men denne utviklingen skjøt fart etter unionsbruddet med Sverige. I tida omkring første verdenskrig, og særlig etter den russiske revolusjonen i 1917, ble den voksende arbeiderklassen mer mottakelig for ideer om å forandre samfunnet ved hjelp av revolusjon. Også idretten ble påvirket av dette. Alt i 1890-åra dukket det opp egne idrettslag for arbeidere. Idretter som friidrett, boksing, bryting og fotball var de typiske arbeideridrettene, ikke minst fordi de krevde lite utstyr. Om vinteren var selvfølgelig også ski og skøyter populært. Mange av disse arbeideridrettslaga gikk sammen i Sportsklubben 09. I det nye Landsforbundet oppstod det en egen arbeideropposisjon, og da denne ikke vant fram med syspunktene sine, ble Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) organisert i 1924.

AIF var opptatt av idrett for alle, samtidig som idretten skulle være allsidig. Nye anlegg skulle være fleridrettsanlegg, ikke eksklusive spesialanlegg for konkurranseidretten. AIK reagerte også mot de strenge amatørbestemmelsene, som de mente favoriserte folk med god økonomi, og som i mange tilfeller hindret arbeidere i å delta da de ikke fikk kompensasjon for tapt arbeidsinntekt. AIF var også sterkt kritisk til at Ledelsen i Landsforbundet var dominert av den sosiale eliten i samfunnet. Organisasjonen reagerte på at idretten fortsatt sorterte under Forsvardepartementet og ville ha den over i Helsedepartementet, for AIF var opptatt av nytteverdien ved idretten. AIF kombinerte idrett med helseopplysning. I tillegg var politisk skolering viktig, særlig mens kommunistene dominerte organisasjonen fram til slutten av 1920-åra. Fra 1926 var det ikke noe idrettssamarbeid mellom AIF og Landsforbundet, og arbeideridretten hadde sine egne konkurranser, nasjonalt og internasjonalt.

Samtidig foregikk det en utvikling som etter hvert svekket grunnlaget for den selvstendige arbeideridretten. Den moderate delen av arbeiderbevegelsen, representert ved Arbeiderpartiet, overtok styringen med AIF. Slagordet "Ikke trellkår, men frie menn" ble erstattet med "Frihet, sunnhet, kultur" i 1933. Det samme året fikk Arbeiderpartiet, som nå la vekt på å omskape samfunnet ved hjelp av reformer, stor oppslutning ved stortingsvalget. De borgerlige partiene og Arbeiderpartiet fikk en felles fiende i den truende nazismen, samtidig som de så verdien i å samarbeide i praktisk politikk for å bringe landet ut av den økonomiske krisa. I 1935 dannet Arbeiderpartiet regjering med støtte av Bondepartiet. Sosialdepartementet hadde overtatt ansvaret for idretten og foreslo samling av AIF og Landsforbundet. Toppidretten stod stadig sterkere i folks bevissthet, ikke minst pga. det nye massemediet, radioen, der store mesterskap ble overført, og Sonja Henie, Ivar Ballangrud, "Bronselaget" og de fleste andre folkeheltene konkurrerte for Landsforbundet. Rolf Hofmo, som var AIFs generalsekretær og ansikt utad, ledet organisasjonen mot samlingstanken på samme tid som verdenskrigen brøt ut i 1939.

Det har blitt hevdet at den største prestasjonen i norsk idrett er idrettsstreiken under krigen. Den tyske okkupasjonen førte først AIF og Landsforbundet til beslutningen om å opprette et felles, midlertidig styre i september 1940. Deretter erklærte organisasjonene med frontfigurene Rolf Hofmo og offiseren Olaf Helset idrettsstreik som en protest mot at okkupantene og de norske nazistene prøvde å organisere et nytt idrettsforbund. Nazistenes idrettsforbund skulle ledes ovenfra av utnevnte førere, og idretten skulle, som blant annet skolen og kirken, oppdra ungdommen i "den rette lære". Et annet mål med nazistenes idrettsarbeid var å rekruttere ungdom til krigstjeneste på tysk side. Det var iallfall ikke snømangel som var grunnen til at det for eksempel knapt ble avholdt et eneste skirenn vinteren 1940/41! Tradisjonelle arrangementer som Holmenkollrennene forsøkte nazistene å holde i gang - for nesten tomme tribuner. I stedet ble det drevet illegal idrett, ikke minst av "gutta på skauen", blant annet som ledd i militær trening. Idrettskonkurranser var det også blant de norske flyktningene i utlandet, særlig i Sverige.

I spissen for "nazi-idretten" stod en tidligere idrettshelt, Charles Hoff, som i 1920-åra satte flere verdensrekorder i stavsprang. Han hoppet 4,25 med bambusstav i 1925 som amatør. OL-gull fikk han aldri da han var skadet i 1924, stilte i stedet på 800m og kom til finalen. Han ble siden profesjonell og hoppet høyere enn noen gang på 30-tallet, men disse rekordene kunne ikke godkjennes. Hoff hadde faktisk en del framsynte ideer - om idrettshøyskole og eget tippeselskap for idretten! Etter krigen ble han selvfølgelig dømt ved landssvikoppgjøret: ni års arbeidstjeneste.

Fra vikingtida
til 1800-tallet
Framvekst av
organisert idrett
Sosiale konflikter
og samhold
Fra gjenreising
til sekstiåttere
Kommersialisering
og "idrettsunder"